Show simple item record

dc.contributor.authorHolter, Lars Erik
dc.date.accessioned2018-04-23T07:30:50Z
dc.date.available2018-04-23T07:30:50Z
dc.date.issued2018-01
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2495393
dc.descriptionEn refleksjon over forskningsprosjektet Den frie skuespillerennb_NO
dc.description.abstractDa jeg i 2013 ble kontaktet av teatersjef Janne Langås for å snakke om en eventuell oppsetning ved Teater Innlandet, hadde jeg aldri trodd at vi skulle bestemme oss for å sette opp Hedda Gabler, av Henrik Ibsen. Jeg hadde tidligere sagt at jeg aldri skulle røre Henrik Ibsens tekster, og den holdningen må ha blitt født tidlig i tenårene, da jeg, på grunn av min interesse for teater, tvang meg gjennom Fjernsynsteatrets oppsetninger av Ibsens dramaer. Jeg husker disse som unaturlige, teatrale og fremfor alt: kjedelige. Skuespillerne spilte med overdreven patos, og med en melodramatisk stil, som skapte stor avstand mellom meg selv og det som skjedde på TV-skjermen. Jeg sier ikke dette for å sverte Fjernsynsteatret, eller de skuespillerne som arbeidet der på 70-80 tallet. De hadde sine motiver for å holde på den stilen som var gjeldende på den tiden. Så min opplevelse av Henrik Ibsens forfatterskap fikk altså en dårlig start. Jeg skulle se mange Ibsenoppsetninger i tiden fremover, men på tross av at teateruttrykket har endret seg mye på de 40 årene, så har jeg fremdeles ikke sett en eneste forestilling, basert på Ibsen sine dramaer, som har fanget min interesse og rørt meg. Så hvorfor ble jeg ikke rørt? Er jeg en for enkel sjel? Er Ibsens livsbetraktninger for kompliserte for meg? Ble jeg kurert for Ibsen i ungdommen? Eller er hans karakterer rett og slett så syke til sinns at jeg ikke greier å identifisere meg med dem, der de baler med sine demoniske indre, sine ideelle fordringer, sine livsløgner og sine ønsker om å ta sitt eget liv i skjønnhet? Det at jeg ikke er blitt emosjonelt påvirket av tidligere oppsetninger, det være seg på TV-skjermen eller i teatersalen, har altså gjort sitt til at jeg har skydd denne fantastiske dramatikeren gjennom hele mitt teaterliv, og jeg innrømmer at jeg fremdeles har et ambivalent forhold til ham. Kanskje man kan sammenligne et Ibsen-stykke med en komplisert matrett som inneholder en hel mengde ingredienser, noe som gjør at en må være gourmet med ekstra fine smaksløker for å kunne verdsette retten, og som derfor ikke faller i smak for et barn. Barnet må trenes opp til å like retten, og dersom treningen består av tvang vil barnet aldri i sitt voksne liv røre den retten igjen. Det var med andre ord ikke Ibsen som inspirerte meg til å velge en yrkeskarriere som skuespiller og regissør, og da Janne Langås ga meg muligheten til å utsette meg for det jeg hadde flyktet fra i 40 år, så ble det altfor fristende å ta sjansen. Jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg bestemte meg for at dette skulle være mitt KUF-prosjekt høsten 2015. Jeg bestemte meg for at jeg skulle befri meg selv fra fordommene mot Henrik Ibsen, som jeg syntes var så gammeldags, så teatral, så kjedelige, så irriterende uangripelig. Jeg skulle herje med Ibsen, som i en slags barnslig protest mot det bestående. Ja! Det skulle jeg! Og jeg skulle benytte meg av 5 hovedelementer for å gjøre ham tålelig for meg selv.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.subjectskuespillerkunstnb_NO
dc.subjectteaterreginb_NO
dc.title"Den frie skuespilleren" - et forskningsprosjektnb_NO
dc.typeReportnb_NO
dc.source.pagenumber32nb_NO


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record