| dc.description.abstract | De siste årene har jeg kjent på en stor uro. Jeg lever i det jeg har kalt en etisk spenning. Den lille og den store historien har begynt å blande seg, og det har blitt mer problematisk å se mitt eget liv isolert fra «de andres». I perioden 2012 til 2015 skrev jeg sceneteksten «S O A R E». I denne teksten oppdaget jeg spiren til en ny praksis og en ny holdning i egen scenetekst. Både underveis i skrivingen og gjennom formen teksten etter hvert fikk, merket jeg et skift. Hva var det jeg var i gang med? Og var dette et forsøk på å finne et annet sted å stå i teksten? Var «S O A R E» noe så fremmed som et forsøk på å skrive fram et «vi»? Arbeidet med «S O A R E» fulgte meg inn i arbeidet med stipendiatsøknaden. Det ble klart for meg at det var noe nytt og presserende jeg ønsket å spørre meg selv om. For om det å forstå verden gjennom det singulære er ikke nok, hvordan skal man da skrive for scenen? Og kan man i 2015 skrive scenetekster som synliggjøre samfunnsmessige strukturer og som samtidig tar på alvor de individuelle og eksistensielle dilemmaene som følger? I dag står jeg foran tre år med stipendiatarbeid. Spørsmål jeg stiller meg i det jeg går i gang med arbeidet er mange. Jeg ser mange muligheter og mange problemer. Spørsmål jeg stiller meg er for eksempel: Hvilken etisk OG estetisk praksis er jeg nå på vei inn i? Hvem skal definere hva som er «vi»? I hvilken grad deler vi en historien? Og i hvilken grad kan den enkeltes historie tangere eller fravike fra de manges? Hvilken holdning ligger bak en slik tekstproduksjon? Og hvordan vil en slik eventuell tekst se ut? | nb_NO |
