| dc.description.abstract | PROSJEKTET:
Prosjektet Empty heart disease er et forskningsprosjekt som tar for seg unge sangeres evne til å ta eierskap til egen kunstneriske utvikling og læring. Prosjektet består av en rekke workshops og seminarer hvor lærings- og undervisningsmodeller i sangundervisningen utforskes med sikte på å utvikle strategier som kan hjelpe unge kunstnere til å utvikle kontakt med egne kunstneriske impulser og kreative energi. 28.oktober ble det arrangert et seminar på Universitetet i Agder som et underprosjekt til Empty Heart Disease-prosjektet. Magnar Øye som jobber ved Psychiatric Emergency Unit ved Sørlandet Hospital, Kristiansand (SSHF) var invitert som key-speaker.
BAKGRUNN:
Innen psykologien knyttes begrepet eierskap til årvåkenhet for eget vesen og følelsen av å være en aktør i eget liv (Stern, 2004). Selv om følelsene svinger glipper ikke forankringen til seg selv. Man er konsistent selvoppmerksomhet (Target, 1996). Et slikt perspektiv er svært relevant for kunstnere. Å utvikle en egen estetisk signatur og en unik kunstnerisk stemme fundert i egen personlighet og skaperglede er av avgjørende betydning for å lykkes som kunstner. Utfordringen er å finne verktøy som kan bringe kunstnere nærmere sin særegne kreativitet og skapende fantasi, både i fremførelsessituasjoner og i sitt daglige arbeid. Det presset som unge kunstnere opplever i dag gjør at det er fort gjort å falle ut av seg selv og miste sitt fotfeste som menneske og kunstner. Mange sitter igjen med en følelse av at man kun har verdi i kraft av det man presterer. Samtidig forventes det at en moden kunstner skal ha en klar egensignatur, et personlig fingeravtrykk på sitt kunstnerskap. Som regel forutsettes det at en slik form for eierskap utvikles naturlig gjennom studieløpet, men dette er sjeldent tilfelle. Man trenger derfor klare strategier som kan hjelpe unge kunstnere til å utvikle kontakt med egne kunstneriske impulser og kreative energi. Sammen med deltakerne seminarets deltakere utforsket Magnar Øye metoder, strategier og kunstneriske innganger som kan bidra til å utvikle unge kunstneres eierskap til eget kunstneriske uttrykk koblet opp mot øving, konsert og forestillinger. Erfaringen av ikke å føle seg selv og det å være løsrevet fra sitt eget vesen og egen eksistens ble drøftet. Som en av deltakerne sa: Jeg vet jo at jeg lever, at jeg eksisterer, men jeg føler det ikke, jeg kjenner det ikke. At jeg er, at jeg er meg. Øye påpekte at dette er i utbredt fenomen, særlig blant unge. Fenomenet kalles av noen psykologer for den nye mangelsykdommen eller mangelpatologien som innebærer at i iveren etter å tilpasse seg krav og forventinger mistet man kontakt med egen energi. Dette oppleves som en hvit sorg eller en form for tomhetsdepresesjon, en psykologisk smerte som ikke er forårsaket av tilstedeværelsen av noe smertefullt, men av fraværet av noe man ikke kan sette ord på. Når man mister noe kjent og kjært, gjør det selvsagt vondt, men da vet man i hvert fall hva som mangler. Når man på denne måten har mistet eierskapet til egen eksistens og til egne følelser har man mistet den faste grunnen under føttene. Man er ikke lenger herre i eget hus, sjef i eget sinn, man kan ikke lenger trekke seg tilbake i seg selv som sneglen i sneglehuset. Hjemmet blir alltid der ute. Konsekvensen blir at selvforståelse og identitet kun hviler på yre størrelser. Og når man på den måten har mistet kontakten med sitt eget senter blir man veldig sårbar for andres meninger og kritikk. Øye avsluttet seminaret med å minne om at det er forskjell på å være i live og føle seg levende. Stern, D. N. (2004). The present moment in psychotherapy and everyday life. New York: Norton. Target, M. & Fonagy, P. (1996). Playing with reality: II. The development of psychic reality from a theoretical perspective. International Journal of Psycho-Analysis, 77, 459–479. | en_US |
