End (three prologues)
Abstract
NO:
«END, three prologues» er en mellomlang essayfilm som er poetisk bygget opp rundt ideen om slutten i menneskelig, narrativ og økologisk forstand, og dens forbindelse til begrepene syklus, tilbakevending og tap. «END, three prologues» er en film om landskap og menneskestemmer. Landskap ved verdens ende og på randen av klimakatastrofe, kvinnelige menneskestemmer som resiterer, beskriver, holder sammen og kanskje gjenskaper verden mot glemsel og død.
ENG:
“END, three prologues” is a medium-length essay film that is poetically built around the idea of the end in a human, narrative and ecological sense, and its connection to the concepts of cycle, return and loss. “END, three prologues” is a film about landscapes and human voices. Landscapes at the end of the world and on the brink of climate catastrophe, female human voices reciting, describing, holding together and perhaps re-creating the world against oblivion and death.
Description
Den endelige filmen kan sees i denne Vimeo-adressen:
https://vimeo.com/943217731/55f2173c8a
Filmen fikk navnet «End, Three Prologues» fordi den var klippet med en svært tydelig tredelt struktur: Den første prologen, Svalbard og slutten på klimaet slik vi kjenner det; den andre prologen, Finnegans Wake og minnet om Anna Livia Plurabelles død og bokens slutt, presentert gjennom performer Mette Edvardsens forsøk på å memorere bokens siste side; og den tredje prologen, oktobass-soundtracket som musiker og performer Guro Skumsnes Moe har komponert til de to foregående prologene. Denne strukturen er ikke veldig rigid, og de tre prologene fletter seg inn i hverandre.
Det viktigste avviket fra den opprinnelige planen er at jeg måtte finne en erstatning for den siste fasen av filmen ((som angitt i søknaden): "Den siste fasen av "END" skal utvikles i Madrid og bygger på de to foregående. I denne tredje fasen forskes det på en terapiform for glemsomhet. I Madrid deltar vi i flere økter med "kognitiv stimulering" for eldre kvinnelige voksne. Disse kvinnene er mellom 75 og 95 år gamle (inkludert min mor) og lider av irreversibelt hukommelsestap."
Jeg måtte finne en erstatning for denne siste faseideen fordi det skjedde noe forferdelig og uventet: Moren min døde. Jeg kunne ikke samarbeide med henne i denne siste delen. Selv om jeg fortsatt forsker på og lærer om terapi mot glemsomhet i livets siste faser, vil dette være materialet for en fremtidig film - for «END», som skulle være ferdig i 2024, måtte jeg finne en annen løsning.
I den forbindelse innledet jeg et samarbeid med kunstner, komponist og musikkutøver Guro Skumsnes Moe, en fremragende bassist og eier av et instrument som er helt utenom det vanlige, oktobassen. Oktobassen er et instrument som kan produsere de laveste tonene, knapt hørbare for det menneskelige øret. (*Oktobassens strenger er normalt stemt C, G, C. Den laveste C-strengen har en frekvens på 16.25 Hz (C0, en oktav under laveste C på et piano, og to oktaver under laveste C på en cello). Dette er faktisk infralyd og er helt på grensen av det hørbare for mennesker.)
Både Guro og jeg ønsket at lydsporet til filmen «END» skulle spilles på et slikt instrument, og derfor skrev hun en komposisjon som vi filmet mens hun fremførte den. Leken med størrelse (Guro ser noen ganger ut som Alice i Eventyrland bak instrumentet sitt), leken med lyd og vibrasjon, sammenflettingen av naturlige lyder med oktobasslyden som ser ut til å komme fra jordens indre, virket for meg som en veldig adekvat måte å være, foreløpig, den tredje delen av filmen på.
Publisher
Kunsthøgskolen i Oslo
Except where otherwise noted, this item's license is described as Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 Internasjonal